I går var jeg på et flott kurs som omhandlet "de usynlige barna". Det vil i dette tilfellet si barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige.. Hovedforeleser av dagen var Kari Killèn. Mange som arbeider innenfor helse-og sosialyrkene kjenner til henne. Hun er selveste "omsorgssvikt-guruen" her til lands, som mer enn èn gang har lagt hodet på hoggestenen til fordel for sine teorier rundt begrepet omsorgssvikt. Hun er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid.
Som mange av dere vet, jobber jeg innenfor psykiatrien. Og dette med pasientenes barn opptar meg. Jeg føler sjeldent jeg har gjort en så god jobb som når jeg nettopp har gjort mitt beste for å "se" og anerkjenne et barn som har en psykisk syk forelder. Det er så viktig at disse barna får den hjelpen de trenger til å takle det å leve med alvorlig syke foreldre. Jeg vil vise dere en filmsnutt som gjorde veldi inntrykk på meg. Her ser vi en mor som snakker normalt med sitt barn, for så å være likegyldig ovenfor barnet sitt. Det er vondt å se på hvordan barnet reagerer da det ikke får respons. Tenk; foreldre som er deprimerte klarer ikke å gi barnet sitt den responsen og tryggheten barn trenger. Noe som igjen fører til en utrygg tilknytning. En tankevekker... Kjenner jeg er blitt inspirert. Inspirert til å gjøre en bedre jobb for å "se" barna, og om mulig, hjelpe dem til en tryggere hverdag. Om det bare er snakk om å kontakte en voksen som kan fortsette å "se" barnet, i sine omgivelser.
For et bra og viktig innlegg! Jeg fikk skikkelig klump i halsen :/ for en uhyre viktig jobb du gjør, og dette er en tankevekker til alle der ute! Folk er generelt livredde for å blande seg inn i andres private familieliv, selv om de ser at barna blir forsømt... Barna er fremtiden, og de må vi ta så godt vare på som vi bare kan!
SvarSlettKlem :)